I dag kjøpte jeg et nytt kamera, Canon EOS 40D. Og det kan synes litt råflott, all den tid jeg har to store kamerahus fra før. Likevel fyller det mitt fremste kriterium for innkjøp av nytt utstyr: Det kan hjelpe meg til å ta flere gode bilder! Og mitt nest fremste kriterium: Det er moro!

Hva kan så 40D som ikke det langt dyrere 1D Mark III kan? Jo:

- Det er mer diskret, og kan tas med på ferie og familieselskaper uten at alle smilene stivner av kameraskrekk.
- Det er lettere, og ofte mer praktisk til å ta feks panorama-bilder
- Det har høyere pikseltetthet, og dermed lengre rekkevidde på samme brennvidde. Kan også bidra til større oppløsning på gigapikselbilder.
- Det kan bruke EF-S-objektiver (som jeg riktignok ikke har noen av, men likevel!)
- Det kan tas med på tur, fordi det er lettere. Og ikke fullt så dyrt å ødelegge.
- Det fungerer som et tredje kamerahus til feks remote, fotball og backup.

Og ikke minst: Det fungerer med Zigview!

Zigview er rett og slett det Live View burde vært - en live visningsskjerm som er vippbar og fungerer med full autofokuskapasitet. Og det fungerer til nesten alle speilreflekskameraer! Unntaket er EOS-1D Mark III, som jeg kjøpte det til. Så derfor har jeg faktisk hatt Zigview i et år uten å kunne bruke det. Men nå er det slutt på den vonde tiden!

Skal nok komme tilbake med noen erfaringer etter hvert, ikke minst fra sommerens festivaler. Det skal bli moro!

Etter nøye planlegging og gjennomføring fikk jeg laget et 360-graders panoramabilde (VR-foto) fra den kongelige åpninga av operaen i Bjørvika. Først to dager før åpninga fikk jeg klarsignal til å slippe inn i salen under Kongens tale. Dermed fikk jeg tatt bildet jeg ønsket! Det vil si - egentlig er det fire fisheye-bilder som er sydd sammen til ett, og deretter vist fram som et VR-foto i Flash. En møysommelig prosess med atskillige utfordringer. Alt gikk likevel som det skulle, og bildet ble publisert på Dagbladet.no før showet var over. Dagen før hadde jeg også et VR-foto fra generalprøven.

Bildene er akkurat nå ukas “featured panorama” på velrenommerte Panoramas.dk. De har denne gangen laget en ganske snedig presentasjon, med tre panoramabilder, lyd og bildegalleri. Her finner du hele pakka.

På Facebook har man nå et prosjekt gående for å oversette tjenesten. Det morsomme er at de vil ha brukerne til å gjøre det selv! God tanke, men vil det funke? Se bildet og døm selv…

Jeg twitrer, men hvem lytter? Spørsmålet stilte jeg i herværende blogg for seks uker siden, på et tidspunkt jeg ikke kjente noen som faktisk brukte Twitter. Men se nå! Nå koker det i feeden min, og hundrevis av norske brukere holder hverandre oppdaterte fra sekund til sekund, om mer eller mindre interessante betrakninger.

På mandag etablerte vi en egen Twitter-side på Start.no, i går kom Dagbladet.no med og samme dag omtales hele fenomenet på NRKbeta som “Twitter-bølge i Norge“. Så da er vi vel igang for alvor?

I dag stiller Jan Omdahl spørsmålet på kommentarplass i Dagbladet.no: “Er Twitter det nye Facebook? Og jeg siterer følgende gullkorn fra ingressen: “Den digitale lemenflokken er på vandring igjen.”

Vel, jeg er også et digitalt lemen. I fjor syntes jeg Twitter var totalt uinteressant, fordi ingen brukte det og alle var på Facebook. Dessuten var det da en fryktelig uavansert tjeneste?

Nå som vennene mine finner sine plasser i Twitter-universet, innser jeg at Facebook er en fullstendig sinke i forhold. Facebook går laaangsomt, twitter har joggepuls.

Men akkurat nå var det likevel deilig å si noe på mer enn 140 tegn

De som har fulgt med på bloggen min, vet at jeg har eksperimentert litt med skikkelig store bilder, opptil 1,5 gigapixel. Det er en spennende teknologi, som krever en del planlegging og tålmodighet for å få til skikkelig. Men kan det brukes journalistisk?

Klart det kan! Faktisk har jeg brukt teknikken flere ganger på Dagbladet.no i det siste. Først på The Gathering (bildet), der jeg sydde sammen 85 bilder fra Vikingskipet. Det ble et par hundre megapiksler til sammen, mer enn nok til å kunne kjenne igjen folkene som var der. Lyset var dempet, og for å få tilstrekkelig dypdeskarphet ble bildene tatt på hele 1/10 sek. Men det ble ikke så verst likevel!

De øvrige bildene er tatt etter raskatastrofen i Ålesund. Ved hjelp av Zoomify kunne Dagbladet.no publisere zoombare bilder fra lufta, og på den måten gi leserne en helt unik oversikt over katastrofeområdet. Det bød på en del utfordringer å ta slike bilder fra helikopter, men ikke verre enn at oppgaven lot seg løse.

Begge steder tok jeg også 360-graders panoramabilder, en annen spennende teknikk du nok vil få høre mer om her.

Jeg tror interaktive bilder som dette vil bli mer utbredt i journalistisk sammenheng framover, sammen med andre former for flash-/multimediapresentasjoner. Brukt riktig vil de kunne fortelle historiene på helt nye måter. Og kudos til Dagbladet.no som lar meg utforske disse mulighetene!

Jeg har blitt smått hekta på Animoto. Ved hjelp av Flickr-kontoen min, passende musikk og $30 lager de rett og slett imponerende videoer helt automagisk. Et av de første resultatene er denne fashion-videoen, herved tilgjengelig på podcast´en min.

 

 Mote-Animoto: Play Now | Spill i popup | Last ned

Som nevnt kommer Casio snart med sitt nye kompaktkamera Exilim Pro EX-F1, som blant annet støtter høyhastighetsvideo med 1200 bilder i sekundet.

Nå har jeg fått prøve en prototype av kameraet, og skrevet en omtale i Dagbladet.no.

Herved legger jeg også ut et utvalg av testvideoene som video-podcast! Du kan nå abonnere på video-podcastene mine via iTunes. Bruker du en annen klient, kan kanskje denne feeden hjelpe.

Håper du liker snuttene!

 

 Slow Motion: Play Now | Spill i popup | Last ned

Min tredje podcast er et videoinnslag fra den helt spesielle Moods of Norway-visninga under årets Oslo Fashion Week.

 

 Podcast Video: Play Now | Spill i popup | Last ned

På snowboard. Under nasjonalsangen. I Holmenkollen. Er det ikke fabelaktig?

Hittil har jeg bare vært moderat opptatt av microbloggetjenesten Twitter, som gir deg 140 tegn på å forklare verden hva du driver med akkurat nå. For man gjør jo i prinsippet det samme på Facebook? Der er dessuten de fleste man kjenner, et ikke ubetydelig poeng.

Men i dag gjør jeg likevel som Obama, og sender mine tweets til verden. Spørsmålet nå er - hvem lytter? Kjenner jeg i det hele tatt noen på Twitter?

Inntil jeg finner det ut, er det alltids moro å se hva folk gjør ellers i verden, på TwitterVision.