Siden jobben min forsvant i vår har jeg brukt mye tid på å finne ut hvordan jeg skal bruke arbeidsressursene mine i årene framover.

Drømmen har vært å kunne bruke mest mulig av det jeg har lært gjennom 10 år som portalsjef, seks år som frilans nettfotograf og som journalist på nittitallet til å utvikle bildejournalistikken og den visuelle historiefortellingen. I hvert fall noen små skritt om gangen.

Samtidig har jeg ønsket en rimelig trygg inntekt for meg og familien, spesielt siden vi for sikkerhets skyld kjøpte rekkehus bare et par måneder før jobben forsvant.

Problemet var at det ikke fantes noen stillinger for eksperimentelle nettfotografer. Jeg har riktignok blitt invitert eller invitert meg selv til flere av de største mediebedriftene for å diskutere mulighetene. Interessen har vært til dels stor, men budsjettene desto mindre.

Når høsten nå er på vei og sluttpakken er tom, kan jeg med skrekkblandet entusiasme melde følgende:

Nå skaper jeg min egen arbeidsplass!

Det betyr at jeg umiddelbart trapper opp jobbinga som frilansfotograf, såpass at jeg kan leve av det. Jeg satser spesielt på nettfoto og de spesielle mulighetene som ligger i mediet, men også trykte bilder. De siste ukene har jeg jobbet mye for Dagbladet både på nett og papir.

Samtidig skal jeg raskt bygge opp Gigapix.no til noe nytt og større. Det som hittil har vært et sideprosjekt vil bli den profesjonelle plattformen for all virksomheten min. I sentrum står en ny blogg og mye visuelt innhold, salg av bilder og forhåpentligvis andre mennesker som er like fotonerdete som meg.

Jeg håper å kunne bygge opp noe stort og bra, men begynner med bare meg selv og det jeg kan.

Det vil si – jeg er ikke akkurat alene!

Det føles veldig godt med støtten fra familien og spesielt samboeren min. Dessuten har all kunnskapen, varmen, hjelpsomheten og skrytet fra venner og ukjente på Twitter vært helt avgjørende for at jeg tør sette igang med et prosjekt som dette. Nå slipper jeg å føle meg alene om utfordringene, jeg har hundrevis av støttespillere! Flere av dere har allerede vært til uvurderlig støtte og hjelp.

Derfor vil jeg også gjøre mitt beste for å gi mye tilbake, og det hele begynner på Gigapix.no om ikke altfor mange uker.

Til da: Jeg er ledig for fotooppdrag!

Akkurat nå er Dagbladet min største oppdragsgiver, men jeg har relativt god kapasitet til ikke-konkurrerende medier og kommersielle oppdragsgivere.

Det jeg er best på er kultur (konsert, arrangementer, kjendiseri), sport og hendelsesnyheter. Kan foruten flate bilder ta 360-bilder, gigapikselbilder, Soundslides, video og diverse annet. Satser mindre på feature, portretter og studiofotografering.

Jeg har samlet 100 bilder jeg er ganske fornøyd med. Det finnes også anbefalinger, CV og linker til ting jeg har gjort.

Så spre gjerne ordet om at det er en nettfotograf i byen, ta kontakt hvis du har et oppdrag eller idé og tenk på meg neste gang du trenger spreke bilder!

Når kameraprodusenter oppgraderer firmwaren på modellene sine, er det som regel snakk om å rette feil som ikke ble oppdaget før kameraet gikk i full produksjon. Men denne ukas oppgradering til Canon EOS 5D Mark II er noe helt annet: Nå er det mulig å ha full manuell kontroll på videofilminga, der man før var overlatt til en ganske uhåndterlig automatikk. Både blender, lukker og ISO kan stilles inn enkelt og manuelt.

For filmfotografen gir det helt nye muligheter til å kontrollere dybdeskarphet og bildestøy. Nå bør det i praksis være en smal sak å lage en spillefilm med et speilreflekskamera, noe som ville vært en syk idé før 5D Mark II kom på markedet før jul i fjor.

Minst like spennende er muligheten til å hente bedre stillbilder direkte fra videosnuttene. Det som kalles frame grabbing.

Nøkkelen til dette ligger i lukkertida. Ved lanseringa av 5D Mark II varierte videolukkertida på hvert enkeltbilde mellom 1/30 og 1/125 sek. Og altså helt uten manuell styring. For å hente ut et fornuftig stillbilde måtte altså motivet stå noenlunde i ro, som det også måtte gjort med et normalt stillbilde. Da funker et bilde som dette, i hvert fall teknisk:

Mens bildet under, som har litt action, blir helt ubrukelig. Lukkertiden på 1/125 sek er fullstendig uegnet til å fryse bevegelsene til skateren. Dessuten blir dybdeskarpheten større enn man kanskje ønsker, fordi blenderen må kompensere for den lange lukkertida.

Dette var altså situasjonen i forrige uke. Med full manuell kontroll kan du nå sette lukkertiden på hvert enkelt bilde til opptil 1/4000 sekund! Nok til å fryse det aller meste av bevegelser. Og hva skjer da når man filmer noe spennende?

5D Mark II kan nå fryse 30 øyeblikk i sekundet. Du kan ta 21 600 bilder (12 minutter) på rad, hvert bilde på 2 megapiksler.

Se videoen i stor versjon på urke.tv

Med disse enorme mulighetene gjenstår to viktige spørsmål: Er det praktisk å jobbe på denne måten, og er kvaliteten på hvert bilde god nok?

Kvaliteten kan du bedømme selv - jeg har lastet opp disse eksemplene på Flickr, i full størrelse.

Min foreløpige konklusjon er at kvaliteten holder veldig fint til nettbruk, normalt vil det rett og slett være vanskelig å se at dette kommer fra en video. Jeg tror også kvaliteten vil holde helt fint til avistrykk, i hvert fall opp til fem spalter. Det kan kanskje et papirmenneske svare mer utfyllende på.

Så til det andre spørsmålet: Er dette en praktisk måte å jobbe på? Er det ikke noe poeng å ta bare stillbilder mer?

Fortsatt er det ingen autofokus å snakke om under filming, og man har bare skjermen bak kameraet til å kontrollere den manuelle fokusen. Det er ikke alltid enkelt å jobbe på den måten, spesielt ikke i sollys. Videre må det påpekes at det fortsatt er milevis med kvalitetsforskjell mellom de framegrabbede bildene og de fantastiske bildefilene på 21 megapiksler som dette kameraet tross alt er i stand til å produsere.

Men vi nærmer oss noe bra! Red har laget kameraer med fire ganger større oppløsning (og enda større er på vei), Panasonic har laget svært gode elektroniske søkere med autofokus i sitt Lumix G Micro-system.

Så mens tida åpenbart jobber for enda bedre løsninger, kan bildejournalister allerede i dag begynne å levere video og gode stillbilder fra samme opptaksprosess.

Video er uansett framtidens stillbilder.

Bildejournalistikken på papir har stivnet. Fornyingen skjer på nett, erklærer ansvarlig redaktør Espen Egil Hansen i VG Nett (papir 30. mars og twitter). Han vil aldri ansette tradisjonelle stillbildefotografer, og får som ventet litt pes for det.

Selv har jeg som frilans nettfotograf i Dagbladet.no brukt mye tid på å utvikle rutiner og teknikker for bildejournalistikk på nettet. Mye er prøvd, med tildels stor suksess, men fortsatt gjenstår det en hel del før bildejournalistikken i Norge bærer preg av de nye mulighetene.

Så hvilken vei skal egentlig bildejournalistikken gå, og hvem skal drive den fram?

Det finnes en hel del dyktige fotojournalister i Norge, som vinner fortjente priser og er mestere på estetikk og øyeblikksfangeri. Denne kunsten er det nødvendig å videreføre også i nettalderen.

Men fotografene må lære seg noen nye triks.

Jeg skal forsøke å si litt om hvorfor og hva det innebærer. De fleste fotojournalistene i Norge har nok allerede skjønt eller merket på kroppen at yrket deres blir sterkt utfordret om dagen. Det blir stadig færre fast ansatte fotojournalister, og de som er igjen må henge med i en mediehverdag som er i total forandring.

Det er en usikker situasjon for mange fotografer, som risikerer å bli presset ut av gjerrige eiere og amatører med mobilkamera. Fotografene må forsvare sin egen eksisens som yrkesgruppe, til tross for at vi omgis av bilder døgnet rundt. Men dette er også en helt unik anledning til å skape en ny journalistikk, der nettet er hovedarenaen.

I praksis vil det bety en helt ny måte å jobbe på for fotografene.

For en tradisjonell fotograf i en papiravis kan et oppdrag noe forenklet høres slik ut: Stikk ut til hendelsen, send hjem et bilde som bærer vinklingen vår, innen kl 23.

En byråfotograf har etter hvert fått krav som ligner dette: Stikk ut til hendelsen, send det første bildet innen ti minutter. Følg deretter på med flere bilder, raskest mulig.

Nettfotografen har samme krav til rask leveranse som byråfotografen, men må samtidig være på nett med sine lesere og fortløpende vurdere andre virkemidler for å fortelle historien best mulig.

Nettfotografen har nemlig noen muligheter som de øvrige to ikke har:
* Reporteren kan formidle og kommunisere i sanntid, eller nær sanntid.
* Uttrykket kan påvirkes underveis av hendelsesforløp eller innspill
* Reporteren behersker en rekke verktøy og teknikker, og kan velge det som forteller historien best
* Det visuelle produktet blir helt unikt for hvert publikasjon.
* Innholdsverdien av sluttproduktet er større enn summen av enkeltbilder

Mye av dette samsvarer direkte med rollen til nettjournalister generelt. Grensene vil faktisk måtte flyte mellom fotografer, skrivende journalister, programmerere, designere, bloggere og tilfeldige bidragsytere/amatører. Hver medarbeider må kunne gjøre mer enn sitt opprinnelige, smale fagfelt. Og alle må kunne kommunisere med sitt publikum.

Journalister som jobber visuelt må være i stand til å følge utviklinga tett, lære seg nye teknikker og være i forkant av hva tilfeldige bidragsytere kan prestere. Det hjelper altså ikke å ha det beste bildet av en hendelse, dersom amatørene og konkurrentene forteller historien bedre og raskere.

Samtlige reportere bør i større eller mindre grad kunne formidle nyheter med tekst, bilder og video. Men verktøykassa må også utvides, nye teknikker må læres. Dette er eksempler på teknikker jeg selv har jobbet med:
* 360-graders panoramabilder (f.eks åpningen av Operaen)
* 360-graders screenshot fra dataspill
* Gigapikselteknikk (The Gathering på Hamar i fjor)
* Soundslidesreportasjer (fra feks Hovefestivalen)
* Animoto-multimedia (fra Oslo Fashion Week)

På Gigapix.no har jeg tatt noen av teknikkene mer ekstremt, ved feks å lage et enormt bilde av Bergen på 6,3 gigapiksler.

Med hjelp av designere og programmerere kan disse teknikkene utvikles videre, kombineres og gi ny verdi. Nye muligheter vil dukke opp etter hvert som teknologiene og ideene utvikles. Og med verktøyene i kassa kan man ta dem fram når de store anledningene byr seg.

Høsten 2008 presenterte jeg et gigapikselbilde tatt av en liten robot, samt montasjer av Oslo og Stortinget basert på Photosynth. Ved innsettelsen av Barack Obama i januar kunne resultatet av de nøyaktig samme teknikkene oppleves hos CNN og Gigapan.org.

Selv illustrerte jeg innsettelsen på denne måten.

De siste par årene ser vi at noen teknikker blir brukt jevnlig og satt i system, som f.eks hos Mediastorm.org eller for den saks skyld multimediasatsingene til Aftenposten og VG Nett.

Alle trenger ikke nødvendigvis å være gode på alle teknikker, og det er på ingen måte meningen at reporteren skal gjøre alt samtidig. Jeg har selv forsøkt å jobbe med en ryggsekk full av utstyr og minst fire ting som skulle gjøres samtidig, og det er på grensen til hva som er praktisk mulig. Men tida jobber for enklere løsninger!

Canon EOS 5D Mark II er et speilreflekskamera som også kan filme video i svært høy kvalitet. På mange måter representerer det neste steg i utviklinga. Jeg kjøpte kameraet i desember, og solgte videokameraet mitt i januar. Det trengs ikke lenger, for stillbildekameraet gjør også videojobben bedre. Erfaringene fra f.eks opptøyene i Oslo er at jeg klarte meg med ett kamera der jeg før brukte tre (to stills og ett video). Ettersom byttene mellom video og stills gikk såpass effektivt, følte jeg ikke at øyeblikkene ble mistet. Og skulle jeg ha filmet mens et stillbildemotiv dukket opp, så skulle jeg klart å fryse det i tilstrekkelig kvalitet også. For dette kameraet tar i praksis 30 bilder i sekundet, hvert på 2 megapiksler. Det kan gi helt fine stillbilder, og spesielle teknikker kan gjøre det svært godt egnet også til papirtrykk.

Det fine er at det bare er begynnelsen. Kameraene fra RED spiller inn video i langt høyere oppløsning enn “full HD”, med RED One er hvert bilde på 12 megapiksler. I løpet av året og neste år kommer det nye modeller med enda større muligheter. RED Scarlet har kapasitet til å bli et standardredskap for bildejournalister.

Da jeg begynte å skrive på dette ba jeg Twitter-folkene mine om innspill. Et av dem kom fra Pål Nedregotten, som hadde funnet disse tankene fra Jason Kottke. Han mener at innen 5-10 år vil de fleste stillbilder være hentet fra levende video. Jeg vet ikke om det vil ta så lang tid, men jeg vet at vi kan hente overraskende gode bilder fra video allerede i dag. Teknikkene er ikke veldig vanskelige, og bør bli basiskunnskap for norske bildejournalister.

@ergates, som jeg ikke helt vet hvem er, sier at “Stillbildefotografens tid i avisen er over”, fordi avisene bare satser på video og bilder med Creative Commons-lisens.

Det er godt mulig han har rett, gitt at stillbildefotografen bare tar stillbilder. Men dersom fotografene omstiller seg og holder seg oppdatert på nye medier og teknologier, vil vi kunne se bildejournalistikk på helt nye nivåer.

En oppdatert bildejournalist holder både seg selv og arbeidsgiveren relevant i det nye mediebildet. Allsidige medarbeidere vil lettere kunne møte løpende utfordringer og være i stand til å fornye produktet. God bildejournalistikk blir dermed også god butikk.

Til slutt er det et poeng, som Espen Egil Hansen har påpekt overfor meg, at den nye bildejournalisten også må forholde seg til andres bilder i mye større grad, inkludert amatørenes. Vi må erkjenne at de viktigste bildene gjerne tas av de som er på riktig sted til riktig tid.

Hva så med det estetiske øyeblikksbildet og stillbildereportasjene, fotografenes store yrkesstolthet?

Jeg tror nettavisene kan gi også disse bildene den plass og oppmerksomhet de fortjener. Faktisk mener jeg at bilder vist på skjerm kan gi en vel så god opplevelse som fotografier trykt på avispapir. Det handler bare om presentasjon.

Se for eksempel hva The Boston Globe får til med helt enkle virkemidler: The Big Picture.  Jeg mener det kan gjøres enda bedre enn dette.

Nettmediene i Norge har rett og slett noen fantastiske muligheter til å utvikle bildejournalistikken videre. Verktøyene er der, mulighetene ligger åpne.

Nå gjenstår det å se hvem som tar grep om utviklinga videre.

Jeg er klar.

Men hva sier redaktørene? Andre fotografer, journalister og netthoder? Debattfeltet er herved åpnet.

Det er vel ikke nødvendig å si at det er vemodig å slutte i en jobb jeg har hatt i ti år, fra den gang det het Dagbladet :start, jeg var eneste ansatte og inntektene var basert på oppringt internett. Men finanskrisen krever sitt, og det er flere enn meg som rammes i disse dager. Det er egentlig ikke mer å dvele over.

Nå gjelder det å finne ut hvor veien skal gå videre.

Jobben i Start.no har gitt svært mange nyttige erfaringer rundt å drive et stort nettsted. Om teknologien, brukerne, samarbeid, markedet og hva som funker og ikke funker. Sosiale medier. Og ikke minst: Skjønne hvordan en programmerer virker. På akkurat dette området blir man dessverre ikke utlært på ti år.

Samtidig er Start.no langt fra det eneste jeg har drevet med de siste årene. Som frilansfotograf har jeg hatt hundrevis av bilder på trykk i Dagbladet, og enda flere på Dagbladet.no. Ved å blande foto og tekno har jeg gjort en hel del ting som var og fortsatt er nytt i norsk fotojournalistikk:

* Laget redaksjonelle 360-bilder, f.eks av Opera-åpningen
* Sydd sammen flere bilder til et veldig stort, som f.eks på The Gathering i 2008 eller fra helikopter under rasulykken i Ålesund
* Testet, omtalt og presentert 360-graders gigapikselbilder tatt med en fotorobot
* Laget Soundslides-reportasjer med lyd og bilder, feks fra Hovefestivalen
* Koblet sammen kamera og sendeutstyr, og sendt bilder hjem umiddelbart etter at de er tatt
* Brukt ekstern skjerm og stativ for å ta konsertbilder ved høye scenekanter
* Filmet og fotografert med samme speilreflekskamera (5DII) på nyhetsreportasjer

Mye av dette har senere blitt gjort av andre, ikke minst har VG og Aftenposten begynt å satse på Soundslides og annen multimedia. Internasjonalt er tendensen enda tydeligere. Journalistikken utvikler seg, vi har fått nye muligheter til å fortelle de gode historiene. Det gjelder bare å lære seg verktøyene og bruke dem riktig. Derfor har jeg også blitt kontaktet av mange norske fotojournalister som ønsker å være med når fotojournalistikken formes på nytt. Det siste prosjektet mitt innen nettfoto, Gigapix.no, har fått enorm respons.

Nettfotojournalistikk er altså en opplagt karrieremulighet. Ikke fordi jeg tar fantastiske bilder, men fordi jeg kan ta journalistikken noen steg videre. Faktisk kan du Google “Fotojournalistikkens fremtid” og finne mitt navn øverst

Yrkeslivet mitt startet for øvrig som skrivende journalist, og min første faste jobb var i Vesteraalens Avis for 13 år siden (tid flyr). Med noen års medieutdanning både før og etterpå har jeg en grei journalistisk bakgrunn.

Her ligger det mange muligheter, altså. Selv om tidene åpenbart er vanskelige for mediebransjen, er det nettopp nå det er viktig å satse på den framtidsrettede kompetansen.

Noe sier meg at en kombo av nett, nerderier, foto og journalistikk hadde vært det perfekte akkurat nå. I et miljø med stort rom for eksperimentering og utvikling. Men jeg utelukker foreløpig ingenting, og nå skal jeg bruke tiden godt framover til å utforske mulighetene.

Dette skal bli veldig spennende!

Det er veldig lett å spå. Derfor skal jeg fortelle litt om hvordan de viktige tingene (internett og foto) kommer til å utvikle seg i året som kommer. Så er du forberedt!

Først og fremst vil 2009 bli året da nettskyen for alvor begynner å ta over for fysisk lagring. Det betyr en ny og bedre hverdag for de fleste, og kan få dramatiske følger for aktørene som ikke følger med i timen.

Streamingtjenester vil ta over for nedlasting av musikk, og etter hvert film og tv-serier. Hvorfor laste ned til en liten harddisk, når alt av musikk og video allerede ligger klart til å spilles av fra nettet? Denne utviklinga vil skje raskt. Spotify og Deezer vil umiddelbart ta ledelsen når det gjelder musikk-streaming, men snart kommer flere etter.

ITunes vil enten finne en ny forretningsmodell basert på streaming, eller tape solide markedsandeler på kort tid. Ettersom Apple allerede har den best egnede dingsen for mobil streaming, iPhone, vil det furundre meg om de ikke kommer på banen med noe nytt i 2009.

2009 er det første året du strengt tatt ikke trenger å kjøpe en eneste CD.

Filmutleie på nett i Norge er helt ubrukelig. Den første aktøren som lanserer Spotify for video vil vinne markedet. Kanskje blir Hulu åpent i det norske markedet?

Modellen må være: Du får fri tilgang til alt som finnes der ute. Du betaler enten ved å se reklame eller betale en fast abonnementspris.

Den som betaler tusenvis av kroner for en office-pakke i 2009 kaster penger ut av vinduet. Nå gjør vi det som trengs i nettleseren.

Mine Dokumenter er en mappe på datamaskinen som trygt kan støve ned. Med Evernote kan vi lagre og få tilgang til alle notater og filer overalt. Enten det er på Mac´en hjemme, PC´en på jobben eller iPhonen på vei til eller fra.

Med alt innholdet tilgjengelig i skyen, vil også de små dingsene bli mer attraktive. Asus eee og dens kloner ble superpopulær i 2008. I år kan de boltre seg i nye tjenester. Det vil forundre meg om ikke Apple kommer sterkere på banen i dette segmentet, enten ved en billigere Air eller en større ”iPhone”.

Og ja, iPhone vil være årets dings også i 2009. Ingen lommedings er bedre egnet enn iPhone til å surfe på nettet, lese e-post, høre musikk, se video og minst tusen andre ting.

Det vil komme en 32GB-versjon ganske kjapt, kanskje allerede i januar. Enkelte forventer en iPhone Nano, men det er uklart hvordan en slik dings skal passe inn i markedet. Det som virkelig trengs på iPhone er et skikkelig kamera med videomuligheter, selv om det tidligst kan forventes mot slutten av året.

Med dette fikk jeg en halvelegant overgang til fotonyhetene i 2009.  Og stikkordet er nettopp video!

Denne høsten kom som kjent video til speilrefleksene, Panasonic lanserte G1 – et ”speilreflekskamera” uten speilrefleks, og ikke minst har vi hørt planene for RED i 2009.

2009 blir året der grensene mellom fotografi og video begynner å viskes ut.

Det er naturlig å tenke seg at flere enn Nikon og Canon kommer på banen med speilreflekser som kan filme, og spesielt Sony bør ha noe bra gående i løpet av året. Det vil nesten overraske meg om ikke Canon også er raskt på banen med sin 50D-etterfølger, og den vil åpenbart ha videomuligheter. Det er likevel usikkert om den rekker å komme i 2009.

I år vil man dessuten kunne filme med full HD fra en rekke små kompaktkameraer. Morsomt er det også at YouTube og flere andre videotjenester nå støtter den høyere oppløsninga.

En utfordring vil være å klippe sammen alle HD-filmene, for hvordan skal det funke når alle bare sitter med hver sin eee? Jeg antar vi først og fremst vil se fryktelig mye dårlig video, men desto bedre resultater fra de som virkelig satser på det.

Panasonic G1 ble nevnt, det første kameraet som bruker Micro Four Thirds-systemet. I prinsippet er kameraet akkurat som en speilrefleks, bare uten den mekaniske speilreflekskonstruksjonen mellom optikk og søker/bildebrikke.  Dermed kan optikken plasseres nærmere bildebrikken, og kameraet blir mindre og lettere. Søkeren er elektronisk, noe som både har fordeler og ulemper. En fordel er lettere forhåndsvisning av bildet med f.eks riktig dybdeskarphet (uten mørkere søkerbilde), en ulempe kan være forsinkelser i bildet.

En annen helt soleklar fordel med dette systemet er at forholdene ligger perfekt til rette for video, en mulighet som hittil ikke er utnyttet. Det kommer helt klart ett eller flere Micro Four Thirds-kameraer med video i år.

På proffsiden har Nikon akkurat kommet med sitt D3x, som på mange måter konkurrerer med Canon 1Ds Mark III. Sistnevnte kamera er nå tatt igjen av 5D Mark II hva gjelder oppløsning og bildekvalitet. Derfor bør det ikke ta veldig lang tid før oppfølgeren kommer, men den vil nok ikke kommer før tidligst i slutten av 2009. Da vil jeg heller forvente en lettere oppdatering av 1D Mark III, kanskje kalt 1D Mark III N. Gjetter her på en bildebrikke med 15 megapiksler og forbedret ISO-ytelse. Ikke helt på 5D Mark II-nivå, men klart bedre.  Ellers mindre forbedringer, spesielt på Live View. Tviler på video-mulighet, men det vil heller ikke koste så mye å legge det til. Så kanskje.

For de mest ihuga video-fantastene er det neppe tvil om hva det mest spennende i 2009 blir: Red Scarlet. Høyoppløst supervideo fra ca 25000 kr og oppover. Jeg tviler på at RED klarer å levere så mange enheter til Norge i 2009, men de første vil komme.

Jepp, det er lett å spå. Det er selvsagt langt vanskeligere å få rett, men noe må man le av i 2010 også.  Du vet, året folk slutter å kjøpe speilreflekskameraer og Blu-Ray…

Hva tror du skjer på fronten i 2009?

Klart jeg trenger en TV-kanal. Nå er Urke.tv på lufta, med vekt på svært høy bildekvalitet og diverse nerderier. Alle opptakene er filmet med speilreflekskamera, i hovedsak Canon EOS 5D Mark II.

Ingen feirer jul helt som Tivoli i København. Julenisser, verdens beste godterier og et mylder av juleglade mennesker. I år kan du hver time oppleve et spektakulært lysshow, kalt Tivoli lluminationer.

Dette har jeg selvsagt filmet!

Et pinhole-kamera har tradisjonelt vært en boks med et bitte lite hull i, der det dannes et bilde på innsiden som kan festes til en film. Prinsippet er visstnok over to tusen år gammelt.

Kvaliteten er gjerne så som så, men med et godt hull og lange lukkertider er det fint mulig å få relativt fine bilder uten å bruke objektiv.

Men kan denne teknikken også brukes på video? Ja, i hvert fall nå! Alt jeg trengte var en Canon 5D II, et kameradeksel, spiker, nål, aluminiumsfolie og litt tape.

Resultatet: Kornete, uskarpt og meningsløst. Men: Definitivt en pinhole-video!

Og så er det jo Wall-E, da.

En rekke spørsmål har meldt seg etter at Canon lanserte sitt EOS 5D Mark II den 17. september. Nå som de første ferdige eksemplarene har funnet veien til Norge, er det på tide å finne noen svar. Så her kommer mine foreløpige erfaringer, basert på kun få dagers bruk av EOS 5D Mark II (produksjonsmodell). Det er forfatteren selv som spør.

Hva er Canon EOS 5D Mark II?
Det er et 35mm fullformat digitalt speilreflekskamera med 21 megapikslers bildebrikke og full HD-video (1080p). Det er også etterkommeren til modellen EOS 5D, som kom høsten 2005.

Hva er spesielt med dette kameraet?
Det er det første speilreflekskameraet som også kan ta opp video i full HD (Nikon D90 kom rett før, men da med 720p-oppløsning). Kameraet kombinerer svært høy oppløsning med god ytelse ved høye ISO-verdier, og er relativt billig i forhold til proffmodellene.

Billig?
Vel, kamerahuset koster ca 24000 kroner. Det er billig for et proffkamera, dyrt for et entusiastkamera.

Hvor god  kvalitet er det egentlig på videoen?
Kvaliteten på videobildene er suveren, på høyde med videokameaer i svært høye prisklasser. Dette skyldes blant annet en stor bildebrikke som har høy ytelse også ved lav belysning, og muligheten for å bruke speilrefleks-optikk fra Canon. Vincent Laforet har gjennom sin kortfilm Reverie gitt et solid inntrykk av hva 5D Mark II kan yte som videokamera. På et helt annet kvalitetsnivå kan du se filmen “Reptilenes hevn“, tatt opp med makro-optikk og en litt ustø hånd i Oslo Reptilpark.

Men du har vært bekymret for lyden?
Ja, spesielt etter at NRKBeta meldte at dette var dårlige greier. Men etter å ha hørt testen fra Andreas Lunde og prøvd selv med en Røde VideoMic, konkluderer jeg foreløpig med at lyden fint holder mine kvalitetskrav. Erfaringene er rett og slett veldig gode så langt, men det må understrekes at jeg ikke har testet dette veldig grundig. Det er også slik at NRK nok har høyere kvalitetskrav på lyd enn Urke Media.Ulempen er mangel på manuell kontroll, samt at det ikke finnes noe headset-uttak som tillater å kontrollere opptaket mens det gjøres.

Det er ikke så mye manuell kontroll på videobildene heller?
Nei, dette er i hovedsak helautomagisk, noe som er suboptimalt for de som jobber profesjonelt med video. Men det er mulig å overstyre automatikken med to trinn i hver retning, og eksponeringen kan låses der man ønsker. Så det er ikke helt hjelpeløst.

Men hva med redigeringa, 1080p krever sin datamaskin?
Ja, dessverre er min gamle MacBook Pro på 2×2,16 Ghz og 2gb RAM ikke i stand til å håndtere videoen direkte uten å hakke. Foreløpig har jeg løst det ved å ta en grovredigering, og så rendre tidslinja. Deretter går det som en drøm. Her gjenstår det nok litt prøving og feiling før de gode rutinene dukker opp. Jeg har også en 8-kjerners Mac Pro, og her kan videoen redigeres direkte uten problemer. Har gjort redigering med Adobe Premiere CS3/CS4 og Final Cut Express.

Så hva synes vi om videofunksjonen, sånn totalt sett?
Først og fremst er jeg utrolig imponert over bildekvaliteten. Kvaliteten er så god at det er som å se stillbilder bevege på seg. Fullstendig fantastisk!

Det er lite å stille inn manuelt, men det funker fint for meg som foretrekker å gjøre video på en enkel måte med få feilkilder.

Autofokusen under opptak med video er såpass ustabil at selv Canon anbefaler å ikke bruke den. Her trengs det skikkelig teknologiutvikling til neste utgave, for dette er åpenbart ikke bra nok. Med lyssterk optikk, høy oppløsning og stor bildebrikke stilles det store krav for å holde motivet i fokus. Dette er min største utfordring akkurat nå. En annen utfordring er å holde kameraet stødig, og her kreves det stativ eller IS i bortimot alle situasjoner.

Lyden er jeg fornøyd med, men kunne altså ønsket utgang for headset.

Nok om video. Hva med bildekvaliteten på stillbildene?
Jeg har ikke rukket å ta veldig mange bilder, men foreløpig er inntrykkene mektige. Det mest imponerende for min del er kombinasjonen av 21 megapiksler og meget bra ytelse i lav belysning. Normalt skulle en tro at det ene gikk på bekostning av det andre, men det har det altså ikke gjort med dette kameraet.

Ja, dette kameraet kan jo stilles helt opp til 25600 ISO. Er det bare en tullete jippo?
På ingen måte. Dette kameraet kan faktisk ta brukbare (men ganske støyete) bilder helt opp til dette nivået. Men mer interessant: Helt opp til 3200 ISO er det knapt noe støy å snakke om. På 6400 ISO nærmer man seg støynivået som 40D har på 1600 ISO. Her kan du se en enkel sammenligning mellom 40D, 1D Mark III og 5D Mark II på 3200 ISO:

5D Mark II har også et par ekstra gir:

(Utsnittene er gjort fra den store kløveren i bildet lenger oppe. Alle bildene er identisk raw-behandlet med “Standard” som Picture Style. Bildene fra 5D Mark II er nedskalert  for å vise ytelse ved samme utsnitt)

I praksis betyr dette at det er mulig å ta bilder man ikke kunne ta før. 1600 ISO er bra som noe annet, og 3200 gir flotte resultater uten skjemmende støy. 6400 er den “nye 1600 ISO”, man godtar ørlite støy for å få det gode bildet. 12600 og 25600 gir mulighet til å få tatt bildene som før ikke var mulige. Eirik Solheim har også gjort et par interessante ISO-tester.

En annen praktisk følge med høy ISO-ytelse er at en i prinsippet kan bruke optikk med lavere lysstyrke. På 400mm-optikk utgjør to blendere en prisforskjell på 56 000 kroner (400mm f/5.6 vs. 400 mm f/2.8).

Noen annet?
Noen små gummiskjøter gjør 5D Mark II mer værsikkert enn forgjengeren. Sammen med den lette vekta og enorme tekniske ytelsen er dette et diskret kamera med fantastiske egenskaper.

Snart, håper jeg, kan jeg endelig ta med en Canon EOS 5D Mark II hjem. Det ble bestilt på lanseringsdagen, og skulle komme i november en gang. Kan ikke være lenge til nå, vel?

I mellomtiden funderer jeg litt på hva som ellers trengs. Vertikalgrep og ekstra batterier er bestilt. Men dette er jo et videokamera også, hva med lyden? Ting tyder på at 5D II ikke er noen vinner på lydkvalitet, men jeg håper fortsatt at det skal duge for mitt bruk (spes web-TV). På den foreløpige handlelista står derfor følgende:

* En enkel, ekstern mic til hot shoe-bruk og med minijack.
* En overgang fra XLR til minijack, så jeg kan bruke håndholdt mic og evt annet utstyr.

Hvilke merker eller systemer som duger, har jeg egentlig ingen idé om. Ellers har jeg en ganske OK lydopptaker, og lurer litt på om jeg enkelt kan synce inn denne lyden i redigeringsprosessen. Hva gjør man da, bruker en klapper liksom?

Har virkelig ikke peiling på lyd, men kanskje du har noen tips?